Mitt forhold til sakprosa

Etter å ha skrevet en ganske tørr og småkjedelig artikkel om det norske skolesystem i forrige bloggen, så tenkte jeg at det kanskje var best å skrive en litt mer personlig tekst denne gangen. So here it goes – mitt forhold til sakprosa:

Sakprosa har alltid vært den sjangeren jeg har sett på som litt kjedelig og døll. Som barn hadde jeg en ganske utpreget fantasi, og da var det alltid vanskelig å sette seg ned på den forbasket harde stolen på skolen og skrive en artikkel om fjellreven når tankene vandret og man drømte om å kunne fly eller å trylle.
Men holdningen min til sakprosa har forandret seg opp i gjennom årene. Det ble lettere å skrive de obligatoriske skoleartiklene når jeg forstod hvordan man best mulig skulle sette sammen ord og setninger. Å lese artikler i aviser og tidsskrifter var nok det som hjalp meg mest. Selv om det var en pine og en plage å lide seg gjennom avisene på kjøkkenbordet, hadde jeg ikke noe valg. Om jeg ville ha en brukbar karakter i norsk måtte jeg lese annet enn skjønnlitteratur. Etter hvert som lesingen ble lettere, forstod jeg at jeg ikke bare lærte om hvordan jeg skulle skrive, men også om hva som skjer i verden, om politikk, kunst, musikk og mye mer. Skjønnlitteratur er vel og bra, men man kan ikke bare leve i en litterær fantasiverden. Jeg begynte å interessere meg for hvordan en avis fungerte og hvordan det måtte være å jobbe med å skrive. Det var slik jeg bestemte meg for å bli journalist. Og skal man bli journalist MÅ man like sakprosa. Hadde ikke noe valg der nei… Bjørn Endreson-genene tok over og mamma skulle få lov å glede seg over at heldigvis ville EN av døtrene bli forelsket i litteraturen. Men greit, nå skal jeg ikke spore helt av tema, tilbake til tema...

Sakprosa kan deles inn i flere undersjangere. En av de teksttypene jeg misliker er kåseri. Selvfølgelig har jeg ikke noe i mot å høre på et, men å skrive et er for meg en pine og en plage. Humoren min er det få som forstår, for når jeg først skal skrive et kåseri bruker jeg ironien som et hjelpemiddel. Det er (dessverre) et mindretall av personer som forstår ironi. Kåseriframføringen for klassen endte opp som en fiasko. Av det har jeg lært at det min smågale bergenser-mor og jeg synes er morsomt, er kanskje ikke gøy for andre, jevnaldrende Bærumsungdommer. Å neida. Der gikk kåserisjangeren rett i søppelet for min del. (Selv om jeg er ganske så sikker på at norsklæreren – ikke ta det personlig – kommer til å tvinge på oss en eller annen kåserioppgave i nærmeste fremtid…)
Essay er derimot en morsommere sjanger. Da kan man skrive ganske løst og ledig og drøfte et interessant tema. Litt mer min stil egentlig, for her slipper man å føle det presset om at publikum må synes at teksten er morsom.

Artikler synes jeg er helt greie. De artiklene jeg liker best å skrive er drøftningsartiklene hvor man kan ta for seg et emne man liker og diskutere forskjellige sider av saken man skriver om. Nesten litt sånn som et essay, bare man må bruke et enda mer saklig språk og gi publikum et enda sterkere inntrykk om at ”dette kan jeg, ja”.

Leserinnlegg, en litt mindre seriøs versjon av artikkelen (en artikkel-light) er også noe for seg selv. De kan være vanskelig å skrive, for det er lett å bli for personlig eller å begynne å skrive med en litt for selvsikker ”tøff-i-trynet”-faktor. Men som regel går det ok. Som regel.
Blogg må man heller ikke glemme, bloggen er en relativt moderne sjanger. Helt OK å skrive egentlig, ikke noe jeg hopper i taket av, men ganske avslappende å skrive, i og med at man hele tiden kan redigere blogginnlegg om det plutselig faller deg inn for eksempel at *OI! Du har glemt hele poenget med hvorfor fiskeboller skal innføres som nasjonalrett!*. Der har du bloggen.
Men jeg føler at dette blir enda et altfor langt, kjedelig blogginnlegg om noe som ingen andre enn meg og norsklæreren egentlig interesserer seg noe spesielt for + om jeg skulle skrevet om alle sjangrene innenfor sakprosa kunne jeg holdt på i en evighet. Jeg mener, c’mon, CV, søknad, brev, blogg, dagbok, leksikon, leserinnlegg, nyhetsartikkel, chat, petit, essay, kåseri, debattinnlegg, fagartikkel, bruksanvisning... og det er ikke alt en gang....

.....