Mitt forhold til sakprosa

Etter å ha skrevet en ganske tørr og småkjedelig artikkel om det norske skolesystem i forrige bloggen, så tenkte jeg at det kanskje var best å skrive en litt mer personlig tekst denne gangen. So here it goes – mitt forhold til sakprosa:

Sakprosa har alltid vært den sjangeren jeg har sett på som litt kjedelig og døll. Som barn hadde jeg en ganske utpreget fantasi, og da var det alltid vanskelig å sette seg ned på den forbasket harde stolen på skolen og skrive en artikkel om fjellreven når tankene vandret og man drømte om å kunne fly eller å trylle.
Men holdningen min til sakprosa har forandret seg opp i gjennom årene. Det ble lettere å skrive de obligatoriske skoleartiklene når jeg forstod hvordan man best mulig skulle sette sammen ord og setninger. Å lese artikler i aviser og tidsskrifter var nok det som hjalp meg mest. Selv om det var en pine og en plage å lide seg gjennom avisene på kjøkkenbordet, hadde jeg ikke noe valg. Om jeg ville ha en brukbar karakter i norsk måtte jeg lese annet enn skjønnlitteratur. Etter hvert som lesingen ble lettere, forstod jeg at jeg ikke bare lærte om hvordan jeg skulle skrive, men også om hva som skjer i verden, om politikk, kunst, musikk og mye mer. Skjønnlitteratur er vel og bra, men man kan ikke bare leve i en litterær fantasiverden. Jeg begynte å interessere meg for hvordan en avis fungerte og hvordan det måtte være å jobbe med å skrive. Det var slik jeg bestemte meg for å bli journalist. Og skal man bli journalist MÅ man like sakprosa. Hadde ikke noe valg der nei… Bjørn Endreson-genene tok over og mamma skulle få lov å glede seg over at heldigvis ville EN av døtrene bli forelsket i litteraturen. Men greit, nå skal jeg ikke spore helt av tema, tilbake til tema...

Sakprosa kan deles inn i flere undersjangere. En av de teksttypene jeg misliker er kåseri. Selvfølgelig har jeg ikke noe i mot å høre på et, men å skrive et er for meg en pine og en plage. Humoren min er det få som forstår, for når jeg først skal skrive et kåseri bruker jeg ironien som et hjelpemiddel. Det er (dessverre) et mindretall av personer som forstår ironi. Kåseriframføringen for klassen endte opp som en fiasko. Av det har jeg lært at det min smågale bergenser-mor og jeg synes er morsomt, er kanskje ikke gøy for andre, jevnaldrende Bærumsungdommer. Å neida. Der gikk kåserisjangeren rett i søppelet for min del. (Selv om jeg er ganske så sikker på at norsklæreren – ikke ta det personlig – kommer til å tvinge på oss en eller annen kåserioppgave i nærmeste fremtid…)
Essay er derimot en morsommere sjanger. Da kan man skrive ganske løst og ledig og drøfte et interessant tema. Litt mer min stil egentlig, for her slipper man å føle det presset om at publikum må synes at teksten er morsom.

Artikler synes jeg er helt greie. De artiklene jeg liker best å skrive er drøftningsartiklene hvor man kan ta for seg et emne man liker og diskutere forskjellige sider av saken man skriver om. Nesten litt sånn som et essay, bare man må bruke et enda mer saklig språk og gi publikum et enda sterkere inntrykk om at ”dette kan jeg, ja”.

Leserinnlegg, en litt mindre seriøs versjon av artikkelen (en artikkel-light) er også noe for seg selv. De kan være vanskelig å skrive, for det er lett å bli for personlig eller å begynne å skrive med en litt for selvsikker ”tøff-i-trynet”-faktor. Men som regel går det ok. Som regel.
Blogg må man heller ikke glemme, bloggen er en relativt moderne sjanger. Helt OK å skrive egentlig, ikke noe jeg hopper i taket av, men ganske avslappende å skrive, i og med at man hele tiden kan redigere blogginnlegg om det plutselig faller deg inn for eksempel at *OI! Du har glemt hele poenget med hvorfor fiskeboller skal innføres som nasjonalrett!*. Der har du bloggen.
Men jeg føler at dette blir enda et altfor langt, kjedelig blogginnlegg om noe som ingen andre enn meg og norsklæreren egentlig interesserer seg noe spesielt for + om jeg skulle skrevet om alle sjangrene innenfor sakprosa kunne jeg holdt på i en evighet. Jeg mener, c’mon, CV, søknad, brev, blogg, dagbok, leksikon, leserinnlegg, nyhetsartikkel, chat, petit, essay, kåseri, debattinnlegg, fagartikkel, bruksanvisning... og det er ikke alt en gang....

.....

"Hvordan skal vi skape en bedre skole?"

var et spørsmål vi fikk i norsktimen denne fredagen. I det siste har det stått mye om norske skoleelevers faglige nivå i media. Norske elever har kommet svært dårlig ut på de siste nasjonale prøvene. Hva skal vi gjøre for å heve nivået?

Jobbing. Jobbing, jobbing og mer jobbing. Elevene MÅ arbeide hardere for å bli bedre på skolen. Løsningen som skal få elevene til å jobber hardere er at: "Skolene skal få mer moderne undervisningsmetoder som skal ta mer hensyn til elevene." Men kommer dette til å gi resultater?

Jeg gikk et halvt år på en ungdomsskole som hadde den tradisjonelle tavleundervisningen og et halvt år på en skole med en mer moderne undervisning, mye prosjektarbeid og fokusering på egenlæring. Jeg likte begge skolene godt: undervisningsoppleggene var gode på hver sin måte, men de var ikke passende for hvem som helst. Mer moderne undervisningsmetoder som tar utgangspunkt i selvstendig arbeid vil resultere i større forskjeller mellom elevene. Tro meg, prosjektarbeid går mer ut på hardt selvstendig arbeid, ikke gruppearbeid. De elevene som klarer å tilpasse seg systemet og er gode i å jobbe selvstendig vil oppnå gode karakterer, men de elevene som ikke klarer å jobbe selvstendig vil falle ut. Er det dette vi vil oppnå med et mer moderne undervisningsopplegg? Om løsningen skal fungere må hver elev bli fulgt tett opp, ikke bare på skolen, men i hjemmet også. Det er viktig at eleven blir støttet av foreldrene og vet at han/hun kan få hjelp om det er nødvendig (slik har ihvertfall jeg og flere av vennene mine erfart).

De fleste har lest en eller flere artikler som drøfter problemet om norske elevers faglige nivå, men er det bare "de voksne" som prøver å gjøre noe med det? Mange tenåringer flirer litt av overskriftene, tar vi det egentlig alvorlig nok? Etter min mening har ikke norske ungdommer forstått hvor heldige de er. Vi får (nesten) gratis skolegang. Vi har flinke lærere, gode skoler med store skolegårder, lærebøker og andre hjelpemidler og skolebibliotek. Er vi rett og slett bortskjemte? Kaster vi bort penger og tid ved å drive dank på skolebenken istedenfor å arbeide hardt? Jeg mener at barn og ungdom kan jobbe hardere på skolen. Vi bør jobbe hardt for å vise vår takknemlighet for å få en utdanning og oppnå gode resultater på grunn av tilrettelagt opplæring som regjeringen og lærere over hele landet har jobbet hardt for. Vi har tross alt kortere skoledager enn elever fra andre land og mindre lekser i tillegg. Foreldre burde fra første stund oppdra barna til å forstå at skolen er et sted man skal vise hva man kan.

............

Men hardt arbeid er ikke det eneste som må fokuseres på. Om vi vil oppnå en bedre skole må man også ha et godt miljø. Elevene må ha trivelige omgivelser og føle seg trygge på skolen for å oppnå gode resultater. Alle bør behandle hverandre med respekt og omtanke og alle skal inkluderes. Norge har allerede kommet godt i gang med dette. De fleste skoler har hatt diverse "MOT-mobbing" aksjoner og lignende som skal inspirere barn og ungdom til å oppføre seg vennlig ovenfor sine medelever. Allikevel mener jeg elever kan bli bedre i å inkludere andre. I mange av klassene jeg har gått i opp gjennom årene har jeg opplevd et dårlig miljø. Elever generelt behandler hverandre dårlig. Jeg mener man bør være mer tolerant og vise respekt uansett hva man tenker om en annen elev. Lærere må være oppmerksomme,for slik jeg og mine venner opplever det, sier elever sjelden i fra til læreren eller skolens rådgiver om de mistrives på skolen. Foreldre bør være spesielt oppmerksomme og være følsomme for om noe er i veien om sønnen/datteren viser tegn til å ikke trives på skolen.

I tillegg til hardere jobbing og bedre skolemiljø bør det også settes høyere krav for de som skal utdanne seg som lærere. Mange lærere som skal ut i arbeidslivet er ikke godt nok kvalifisert til å jobbe med barn og tenåringer. Læreryrket er etter min mening en av de viktigste yrkene som er. De underviser morgendagens ledere, skal veilede dem og er en viktig kilde til innflytelse (Jeg sikter mest til grunnskolelærere når jeg skriver dette, for det er de jeg har hatt de verste opplevelsene med).

Så alt i alt, om elevene jobber hardere, lærerne får seg en høyere utdannelse og jobber hardere og miljøet på skolene blir bedre, er jeg overbevist om at den norske skolen vil oppnå bedre resultater og flinkere(og lykkeligere?) elever.

Blogganmeldelse

OK, vi fikk en oppgave på skolen i dag som skulle besvares i vår egen blogg. Oppgaven gikk ut på å vurdere to eller flere blogger opp i mot hverandre, så here we go:
Jeg leste tre forskjellige blogger – en om det å være svensk i Norge, en blogg av «Happy-Tom» (bassisten i deathpunkbandet «Turboneger») fra Turbonegers myspace-side om turnering i USA og en myspace-blogg fra det finske bandet HIM – skrevet av en webansvarlig for bandet om diverse konkurranser og konserter.

Den svenske bloggeren skrev om alt mellom himmel og jord (det bes merke om at det var mellom norsk himmel og jord), for eksempel norske oppfinnelser og deres historie. Bloggen var ikke skrevet i en muntlig tone og bloggeren holdt seg til temaet gjennom hele teksten. For meg minnet bloggen om et slags essay/skolestil om norske oppfinnelser. Jeg ville nok ikke valgt å lese denne bloggen frivillig om jeg surfet på internett siden jeg verken kjenner personen som har skrevet den og jeg heller ikke er spesielt interessert i temaet som blir diskutert. I tillegg synes jeg bloggen var litt for lang for å være underholdende og litt for kort til å være en fagblogg (Men jeg skal gi den noen brownie-points for god oversikt + en smule svensk humor).

Bloggen om Turbonegers turné i USA, skrevet av Thomas Seltzer, likte jeg derimot bedre (Dette kan selvfølgelig ha noe med å gjøre at Turboneger er et av yndlingsbandene mine). Thomas' blogger er underholdende. Han er lett å like og utrykker seg med ord og utrykk ingen annen gjør. Man kan lett merke at det er en farverik, litt-gæren og glad person som har skrevet bloggen. For min del kunne han gjerne ha skrevet om bindersen, «autosocken» eller andre norske oppfinnelser, for bloggen hadde allikevel vært tusen ganger bedre enn om noen andre hadde skrevet den. Kanskje turbo-bloggen ikke er saklig, kanskje man ikke lærer så mye av å lese den og kanskje alt Thomas forteller om fra turnéen er tull, men han får meg til å le. Det er det som er viktig med blogg. Den skal underholde leseren og holde den på samme nettside i mer en to minutter uten at han/hun skal begynne å tenke på alle andre ting som for eksemepl hva han/hun skal ha til middag, om bokhyllen må reorganiseres eller om kanskje innsiden av lampeskjermen trenger polering.

«HIM-bloggen» var en helt grei, informativ blogg. Den gav informasjon til fansen om diverse konserter bandet skulle ha, hvor de ville opptrå og hvor man kunne få kjøpt billetter. Siden bloggen var skrevet av en webansvarlig og ikke et medlem av bandet kjentes ikke bloggen som en slags hilsen til fansen. Den kunne ikek vært mindre hjertevarmende om det var en maskin som skrev den... Men etter å ha lest bloggen til bandet i et år, har jeg forstått at hovedfunksjonen til denne bloggen er å informere. Om man vil ha mer enn det kan man lese intervjuer og lignende. After all, det er musikken deres som betyr noe, ikke bloggen.

Av denne oppgaven har jeg lært av blogger har forskjellige funksjoner, og de påvirkes av den som har skrevet dem og hva slags publikum de er ment for. Så jepps, there you go, min andre og ikke fullt så objektive blogg (om blogging).

(^Et resultat av for mange Ralph Steadman illustrasjoner på en gang)