onsdag 21. mai 2008

Vanskelig å begynne, lett å slutte?

Så, det var det. Siste innlegget på norskbloggen. Nesten litt småtrist... (tragisk nok). Uansett; oppgaven vi fikk var som følger: "Grei ut om hvordan du har likt å jobbe med blogging i norsken, og drøft følgende påstand: "Blogging gir bedre læring"." Jeg synes egentlig at dette var et fin oppgave å runde av hele bloggprosjektet med. So here it goes:

Det er 22 uker og 6 dager siden jeg meldte meg inn i Google Blogger og jeg har skrevet 8 innlegg (inkludert dette) siden den gang. Har jeg lært noe på den tiden? Det jeg har lært mest av er temaene jeg har reflektert over. Ikke bloggingen i seg selv. For mine tanker og meninger måtte nødvendigvis ikke ha blitt publisert på internett, men blogg som sjanger har en del positive sider. Jeg kan blant annet redigere innleggene hvor og når jeg vil. Selvfølgelig er det fullt mulig å redigere andre tekster slik som på blogg, men jeg tror jeg synes det er lettere fordi jeg forbinder bloggen med noe positivt, et prosjekt som ikke er skolerelatert. Jeg knytter blogging til internett, og internett er noe jeg bruker hver dag. For meg er internett en essensiell del av min hverdag. Hva skulle jeg gjort foruten denne avhengighetsskapende oppfinnelsen? Jeg finner alle slags nyheter og det meste av informasjon her, det er her jeg ofte kommuniserer med andre mennesker og det er her jeg publiserer tekster og andre ting. Men blogging er positivt kanske først og fremst fordi det er lettvint. I tillegg til at det ikke skader miljøet!

«Jeg har også oppfylt alle læreplanmålene. Jeg har økt min digitale kompetanse, laget sammensatte tekster, reflektert over fagstoff, gitt uttrykk for tanker og meninger, fått formelle og uformelle tilbakemeldinger fra lærer og medelever, delt med andre, laget personlige, kreative blogginnlegg, fått utløp for skriveglede og fått en samlet oversikt over hva jeg har jobbet med gjennom tid». VEL, dette kan diskuteres. Jeg må innrømme at en del av disse målene ser ut som om de bare har blitt satt inn i planen over kompetansemål for at det skal se ambisiøst ut. Også jeg kan lage læreplaner... "Saras læreplanmål for friminuttet" (hvor jeg kan: øke min sosiale kompetanse, reflektere over dagens utvalg i kantinen, få formelle og uformelle tilbakemeldinger på mitt antrekk og oppførsel fra medelever, delt formiddagsmaten (ja, jeg vet at dette kanskje oppfattes som et arkaisk ord, det heter vel lunsj) min med andre, få utløp for innestengt energi og gi uttrykk for personlige og kreative tanker og meninger). Poenget er; en stor del av målene lærerne fastslo kunne vi ha oppnådd gjennom andre måter enn å blogge (med dette mener jeg ikke å kritisere lærerne, jeg synes det var en kreativ idé) siden jeg synes vi ikke har vært innom alle disse målene. Jeg synes at jeg ikke har fått (nok) "formelle og uformelle tilbakemeldinger fra lærer og medelever". De eneste som ser denne bloggen er meg, noen gode venner og læreren min, og flaut som det er å skrive dette så har nok den hyppigste gjesten og rådgiveren på min blogg vært Sara Marie Endreson. Var dette poenget? Jeg kritiserer ingen for å ikke ha lest min relativt uinteressante blogg, men jeg ville heller ha publisert på en annen side hvor jeg ville fått respons på innleggene mine om jeg visste at antall kommentarer på innleggene mine ville vært nærmere null enn noe annet tall... Idéen var flott og kreativ, men jeg er den type jente som står for sine meninger og elsker diskusjoner. Hvordan skal jeg bli bedre i norsk? Hvordan skal jeg bli journalist når jeg blir stor om jeg ikke kan dele mine tanker og idéer, diskutere med andre menneker og få konstruktiv kritikk?
Dette er vel mitt svar på påstanden "blogging gir bedre læring". Om jeg hadde fått mer respons kunne jeg lært mer. Og "bedre" læring? Bedre enn hva da? For om det hevdes at blogg som sjanger bidrar til bedre læring enn andre sjangere så må jeg si meg uenig. Bortsett fra å øke digital kompetanse (som uansett er høy), kan jeg ikke se hvorfor blogging kan gi meg bedre læring.

Uansett. Bloggoppgaven var likevel en positiv overraskelse, og jeg forlater ikke blogger.com med sure miner. Riktignok har jeg kritisert bloggingen, men jeg har også lært mye av det, og jeg håper den som leser bloggen min vil kunne se at jeg har vist fram en stor del av meg selv og hvem jeg er på bloggen min. Personlig mener jeg fortsatt at blogg er en uferdig kvasisjanger. Jeg klamrer meg fortsatt til penn og papir, men om noen tiår har jeg kanskje ikke noe valg lenger og DA er jeg kanskje mer forberedt og mer erfaren når det gjelder blogg enn det jeg var for et halvt år siden! Som John Gay sier det; "We only part to meet again". Så farvel for denne gang!

torsdag 24. april 2008

Mitt interaktive tilholdssted

[[Anbefal et nettsted eller en nettside]]

---Tja, etter min mening er denne bloggoppgaven en smule for personlig, men jeg har vel ikke noe valg... De andre oppgavene var enda verre xD – beklager, negativ innstilling. Jeg vet.---

Internett er farlig. Virkelig. Man kan bli helt fortapt. Men om jeg måtte ha valgt et nettsted å fortape meg i skulle det vært Quizilla. En venn gav meg nettadressen for litt over to år siden og takket være henne har jeg brukt flere timer, muligens dager (*kremt*), tilsammen på denne siden.
Quizilla var opprinnelig et nettsted styrt av diverse brukere for personlighetstester. Men nettstedet utviklet seg raskt og det ble ikke bare hjem for personlighetstester, men også dikt, undersøkelser, diskusjoner, historier, bilder, journaler, sangtekster og alt mellom himmel og jord som kan legges ut på internett.
Det er registrert flere hundre tusen brukere på Quizilla og det er lett å komme i prat med folk som befinner seg på den andre siden av jorden. Jeg har «blitt kjent med» veldig mange interessante mennesker og jeg lærer noe nytt hver gang jeg snakker med noen enten det er om musikk, politikk, litteratur, kunst eller om mennesker generelt. Mange mennesker har spennende historier å fortelle og jeg har ofte gitt råd (og fått råd) angående blant annet skriving og personlige problemer. En del av brukerne av Quizilla (det bes merke en relativt liten del, det er ALTFOR mange umodne, forvirrete jenter og gutter som publiserer diverse ting på denne siden) har talent og de bidrar til inspirasjon og engasjement hos leseren. Mange av mine yndlingsdikt og historier er på denne siden. For mange er Quizilla et middel å få publisert tekstene sine og få tilbakemelding av jevnaldrende. Jeg kan selv merke at skrivingen min er blitt bedre sammen med engelsken min (siden det offisielle språket på Quizilla er engelsk, - men det er heller ikke umulig å finne japanske, kinesiske, franske eller spanske tekster der). Jeg har også funnet nye websider der som jeg er innom nesten hver dag og jeg har fått mange tips om blant annet bøker og musikk som jeg i ettertid aldri kommer til å glemme.

Om du er ute etter inspirasjon, råd, et vakkert dikt, et sted å publisere noe du har skrevet eller du ganske enkelt bare kjeder deg så er Quizilla tingen. Men det bes merke at det vil ta litt tid før du er ordentlig kjent på siden. Det tar en stund før man etablerer seg der og vet hvor man skal lete for å finne hva man er ute etter. IKKE bruk søkemotoren eller forsiden for mye. Prøv å utforske litt selv. Men uansett, lykke til! Håper du vil få like mye glede ut av denne siden som det jeg har fått!

mandag 7. april 2008

Magi fra Kaizers

[["analysér en norsk sang, rap eller et dikt"]]
Jeg valgte en tekst av det norske bandet «Kaizers Orchestra» som heter Apokalyps Meg. Jeg valgte denne sangen fordi det er en av sangene jeg har sunget på i løpet av de kalde vintermånedene, fordi Kaizers er et utrolig groovy stavangerband og fordi teksten er simphelthen VAKKER.
______________________

Apokalyps meg
Album: Maskineri
Tekst av: Ottesen

Til alt som kryper og lager riper
I lakken eg har smurt ut øve heile kroppen
Til du som ler og smiler når du kriger
Og etter sju dødelige synder higer
Prøv om det virker på meg med din smiger
Forfør meg som en årgangsvin
Slå meg inn med lim og med spiker
Grav meg ner i måneskinn

Steg for steg
Ikkje ta han som er mindre enn deg
Prøv heller om du klarer å sjå meg i hjel
Sjå meg i hjel
Apokalyps meg

Til du som henger i enden av pendelen
Ta større fart og sving innom Himmelen
Og er ikkje Himmelen stort nok kick for deg,
ikkje sei eg har sagt dette,
Sleng en femmer i karusellen frå Helvete

Du som er så vakker og så velartikulert
Ringer som en klokker, snakker som en poet
Og er ikkje Himmelen stort nok kick for deg,
ikkje sei eg har sagt dette,
Sleng en femmer i karusellen frå Helvete

_________________________________

Apokalyps Meg handler om at sangeren oppmuntrer de menneskene som synder og lever et uetisk liv til å prøve å drepe han (/ende hans dager ved å få han til å gå under). Sangeren ser på seg selv som en autoritær og mektig figur som har rett til å snakke rett fra levra når han synger til publikum. Han oppmuntrer publikum til noe han vet de ikke vil klare og prøver å manipulere dem til å ta større sjanser i livet i den viten om at de kommer til å dø i forsøket (og å få oppleve en del av himmelen – sving innom himmelen – på veien ned).

Sangen handler mye om å ha selvtillit og «dra til helvete»-mentaliteten sangeren har kan være en inspirasjon for mange mennesker. Sangen er perfekt å høre på om man har hatt en dårlig dag eller om noen har sagt eller gjort noe som har gått utover selvbildet ditt (sett bort i fra at den gjennomsnittlige nordmannen ikke drømmer regelmessig om å sende sine fiender inn i døden...).

Sangeren synger som om han er besatt av noen eller noe. Han bærer tydelig nag til noen og vil fortelle hva han mener om personen(e) ved å synge om han/hun/dem. Kanskje er det en kamerat eller en venninne? Eller kanskje pressen, politikere eller bare mennesker generelt som har tatt dumme avgjørelser en gang i livet? En kan aldri vite...


Teksten er en romantisering av sinnet til forfatteren. Han bruker ikke ord som «våpen», «blod», «krig» eller lignende, men bruker vakre ord (som måneskinn, himmel og årgangsvin)og synger teksten på en søvndyssende, nærmest hypnotiserende, og intens måte. Teksten handler også om en mer mental enn fysisk kamp. Vokalisten bruker ironi (gjør narr av den eller dem han synger om uten å si det på en direkte, enkel måte. Merk deg linjene: Du som er så vakker og så velartikulert, Ringer som en klokker, snakker som en poet), symboler (måneskinn), metaforer (lakk, pendel), språklige bilder (karusellen frå helvete) og sammenligninger (som en årgangsvin) som virkemidler i teksen.

Kaizers er en samling med varmblodige nordmenn med mye talent og de formidler stemninger som ingen andre band kan gjøre. De bruker instrumenter som trekkspill og pumpeorgel og på konserter bruker de oljefat som trommer. I tillegg synger de på «jærsk», en lokal versjon av stavanger-dialekten, noe jeg synes er utrolig tøft. Det er et vakkert, poetisk språk som kan minne litt om nynorsk. Når bandet kobler sammen tekstene sine med den besettende musikken sin oppstår det en magisk stemning. For meg er galskap Kaizers' sentrale tema. Musikken er uberegnelig, berusende, drømmende, seksuell og setter i gang fantasien hos lytteren, og når jeg først hører på dem er det vanskelig å rive seg løs. Man blir en del av lydbildet og Ottesens (vokalistens) tanker og følelser. Hvis du likte Apokalyps Meg så hør på resten av albumet deres; Maskineri!

-- Kontakt meg hvis du er interessert i en mer detaljert tolkning av teksten ^^ --

torsdag 20. mars 2008

Yngve + Jarle = ekkelt?

I dag var klassen på kino og så på Mannen som elsket Yngve. Filmen går i korte trekk ut på at den radikale stavangergutten Jarle forelsker seg i Yngve som den nye gutten i klassen. Ynge spiller tennis, hører på Japan, drikker te og ser på skyer. Jarle spiller i band, har kjæreste, hører på Raga Rockers og drikker kaffe. Når Jarle forelsker seg må han velge: Skal han spille tennis med Yngve eller være sammen med kjæresten Katrine og kompisene i bandet?

Mannen som elsket Yngve tematiserer blant annet homofili og det å ta motet til seg og stå fram som den man er. For Jarle er det vanskelig å "komme ut av skapet". Han tror det vil innebære å gi opp livet han allerede har. Jarle må ta valg hele tiden og uansett hva han velger vil det gå ut over noen eller noe som betyr noe for han. Skal han velge den "gamle Jarle" og velge å skjule sitt egentlige jeg, eller skal han fortelle vennene og kjæresten om hemmeligheten sin og bli sammen med Yngve?

Uansett, Jarle velger Yngve. "Æsj" var reaksjonen som forekom mest blant publikum. "Uææh, to gutter som omfavner hverandre, så ekkelt!" sa flertallet av gutter (og noen jenter) som satt og rynket på nesen i misnøye over hva de så på lerretet. Det første jeg hadde lyst til å gjøre var å tømme venninnen min sin brus over hodet på en av de som satt foran meg og gå rett ut av salen. "Er det slik vår generasjon er?" tenkte jeg litt senere da jeg hadde fått tid til å roe meg ned litt. Er vår generasjon bare en haug med homofobe tenåringer som knapt tåler å se to forelskede gutter? Jeg skal respektere menn og si at jeg kunne ha forstått det om de kanskje hadde sett litt ukomfortabelt ned i gulvet om det var en gjeng med vellystne, kåte lærhomser som stod og hadde seg på lerretet, men når to gutter gir hverandre en klem eller kysser hverandre er det ikke riktig å reagere slik publikum i salen gjorde. Hva om kompisen ved siden av var homofil? Eller kanskje kjæresten ikke er åpen om legningen sin? (selv om majoriteten av gutter og unge menn i skrivende stund ikke hadde reagert på samme måte som i denne situasjonen om to jenter hadde gitt hverandre et kyss...)

Hvorfor blir homofile sett ned på? Hvorfor er det ekkelt at to menn holder hverandre i hånden? Hvorfor er det skummelt at en i klassen er homofil? Hvorfor er det ekkelt at vennen din er homofil? Hvorfor er noen tiltrukket av sitt eget kjønn? Hvorfor er det ekkelt at to gutter kysser, men ikke at to jenter kysser? Hvorfor tror noen at homofile er annerledes enn alle andre? Hvorfor er noen hellig overbevist om at homofile forelsker seg i alle og enhver? Hvorfor oppfører noen seg som om de tror at homofile ikke har tanker eller følelser? Hvorfor kan man ikke holde tankene og følelsene sine om homofili inne i seg? Hvorfor?

Jeg vet at jeg ikke er riktig person til å ta opp denne debatten og jeg er klar over at uansett hvor sint jeg blir kommer ikke mine medelever til å bli mer tolerante ovenfor homofile. La oss bare håpe at noen kanskje leser dette innlegget og innser hvor umodent og feil det er å opptre på den måten publikum gjorde i dag. Jeg avslutter med Vangie Jones' ord: Homosexuality is a discovery, not a choice or a sin.

Photobucket

Kjente homofile/bifile personer:

Til de som vil lese mer om temaet:


torsdag 28. februar 2008

Mitt forhold til sakprosa

Etter å ha skrevet en ganske tørr og småkjedelig artikkel om det norske skolesystem i forrige bloggen, så tenkte jeg at det kanskje var best å skrive en litt mer personlig tekst denne gangen. So here it goes – mitt forhold til sakprosa:

Sakprosa har alltid vært den sjangeren jeg har sett på som litt kjedelig og døll. Som barn hadde jeg en ganske utpreget fantasi, og da var det alltid vanskelig å sette seg ned på den forbasket harde stolen på skolen og skrive en artikkel om fjellreven når tankene vandret og man drømte om å kunne fly eller å trylle.
Men holdningen min til sakprosa har forandret seg opp i gjennom årene. Det ble lettere å skrive de obligatoriske skoleartiklene når jeg forstod hvordan man best mulig skulle sette sammen ord og setninger. Å lese artikler i aviser og tidsskrifter var nok det som hjalp meg mest. Selv om det var en pine og en plage å lide seg gjennom avisene på kjøkkenbordet, hadde jeg ikke noe valg. Om jeg ville ha en brukbar karakter i norsk måtte jeg lese annet enn skjønnlitteratur. Etter hvert som lesingen ble lettere, forstod jeg at jeg ikke bare lærte om hvordan jeg skulle skrive, men også om hva som skjer i verden, om politikk, kunst, musikk og mye mer. Skjønnlitteratur er vel og bra, men man kan ikke bare leve i en litterær fantasiverden. Jeg begynte å interessere meg for hvordan en avis fungerte og hvordan det måtte være å jobbe med å skrive. Det var slik jeg bestemte meg for å bli journalist. Og skal man bli journalist MÅ man like sakprosa. Hadde ikke noe valg der nei… Bjørn Endreson-genene tok over og mamma skulle få lov å glede seg over at heldigvis ville EN av døtrene bli forelsket i litteraturen. Men greit, nå skal jeg ikke spore helt av tema, tilbake til tema...

Sakprosa kan deles inn i flere undersjangere. En av de teksttypene jeg misliker er kåseri. Selvfølgelig har jeg ikke noe i mot å høre på et, men å skrive et er for meg en pine og en plage. Humoren min er det få som forstår, for når jeg først skal skrive et kåseri bruker jeg ironien som et hjelpemiddel. Det er (dessverre) et mindretall av personer som forstår ironi. Kåseriframføringen for klassen endte opp som en fiasko. Av det har jeg lært at det min smågale bergenser-mor og jeg synes er morsomt, er kanskje ikke gøy for andre, jevnaldrende Bærumsungdommer. Å neida. Der gikk kåserisjangeren rett i søppelet for min del. (Selv om jeg er ganske så sikker på at norsklæreren – ikke ta det personlig – kommer til å tvinge på oss en eller annen kåserioppgave i nærmeste fremtid…)
Essay er derimot en morsommere sjanger. Da kan man skrive ganske løst og ledig og drøfte et interessant tema. Litt mer min stil egentlig, for her slipper man å føle det presset om at publikum må synes at teksten er morsom.
Artikler synes jeg er helt greie. De artiklene jeg liker best å skrive er drøftningsartiklene hvor man kan ta for seg et emne man liker og diskutere forskjellige sider av saken man skriver om. Nesten litt sånn som et essay, bare man må bruke et enda mer saklig språk og gi publikum et enda sterkere inntrykk om at ”dette kan jeg, ja”.
Leserinnlegg, en litt mindre seriøs versjon av artikkelen (en artikkel-light) er også noe for seg selv. De kan være vanskelig å skrive, for det er lett å bli for personlig eller å begynne å skrive med en litt for selvsikker ”tøff-i-trynet”-faktor. Men som regel går det ok. Som regel.
Blogg må man heller ikke glemme, bloggen er en relativt moderne sjanger. Helt OK å skrive egentlig, ikke noe jeg hopper i taket av, men ganske avslappende å skrive, i og med at man hele tiden kan redigere blogginnlegg om det plutselig faller deg inn for eksempel at *OI! Du har glemt hele poenget med hvorfor fiskeboller skal innføres som nasjonalrett!*. Der har du bloggen.
Men jeg føler at dette blir enda et altfor langt, kjedelig blogginnlegg om noe som ingen andre enn meg og norsklæreren egentlig interesserer seg noe spesielt for + om jeg skulle skrevet om alle sjangrene innenfor sakprosa kunne jeg holdt på i en evighet. Jeg mener, c’mon, CV, søknad, brev, blogg, dagbok, leksikon, leserinnlegg, nyhetsartikkel, chat, petit, essay, kåseri, debattinnlegg, fagartikkel, bruksanvisning... og det er ikke alt en gang....


..... Photobucket

fredag 8. februar 2008

"Hvordan skal vi skape en bedre skole?"

var et spørsmål vi fikk i norsktimen denne fredagen. I det siste har det stått mye om norske skoleelevers faglige nivå i media. Norske elever har kommet svært dårlig ut på de siste nasjonale prøvene. Hva skal vi gjøre for å heve nivået?

Jobbing. Jobbing, jobbing og mer jobbing. Elevene MÅ arbeide hardere for å bli bedre på skolen. Løsningen som skal få elevene til å jobber hardere er at: "Skolene skal få mer moderne undervisningsmetoder som skal ta mer hensyn til elevene." Men kommer dette til å gi resultater?

Jeg gikk et halvt år på en ungdomsskole som hadde den tradisjonelle tavleundervisningen og et halvt år på en skole med en mer moderne undervisning, mye prosjektarbeid og fokusering på egenlæring. Jeg likte begge skolene godt: undervisningsoppleggene var gode på hver sin måte, men de var ikke passende for hvem som helst. Mer moderne undervisningsmetoder som tar utgangspunkt i selvstendig arbeid vil resultere i større forskjeller mellom elevene. Tro meg, prosjektarbeid går mer ut på hardt selvstendig arbeid, ikke gruppearbeid. De elevene som klarer å tilpasse seg systemet og er gode i å jobbe selvstendig vil oppnå gode karakterer, men de elevene som ikke klarer å jobbe selvstendig vil falle ut. Er det dette vi vil oppnå med et mer moderne undervisningsopplegg? Om løsningen skal fungere må hver elev bli fulgt tett opp, ikke bare på skolen, men i hjemmet også. Det er viktig at eleven blir støttet av foreldrene og vet at han/hun kan få hjelp om det er nødvendig (slik har ihvertfall jeg og flere av vennene mine erfart).

De fleste har lest en eller flere artikler som drøfter problemet om norske elevers faglige nivå, men er det bare "de voksne" som prøver å gjøre noe med det? Mange tenåringer flirer litt av overskriftene, tar vi det egentlig alvorlig nok? Etter min mening har ikke norske ungdommer forstått hvor heldige de er. Vi får (nesten) gratis skolegang. Vi har flinke lærere, gode skoler med store skolegårder, lærebøker og andre hjelpemidler og skolebibliotek. Er vi rett og slett bortskjemte? Kaster vi bort penger og tid ved å drive dank på skolebenken istedenfor å arbeide hardt? Jeg mener at barn og ungdom kan jobbe hardere på skolen. Vi bør jobbe hardt for å vise vår takknemlighet for å få en utdanning og oppnå gode resultater på grunn av tilrettelagt opplæring som regjeringen og lærere over hele landet har jobbet hardt for. Vi har tross alt kortere skoledager enn elever fra andre land og mindre lekser i tillegg. Foreldre burde fra første stund oppdra barna til å forstå at skolen er et sted man skal vise hva man kan.


............Photobucket

Men hardt arbeid er ikke det eneste som må fokuseres på. Om vi vil oppnå en bedre skole må man også ha et godt miljø. Elevene må ha trivelige omgivelser og føle seg trygge på skolen for å oppnå gode resultater. Alle bør behandle hverandre med respekt og omtanke og alle skal inkluderes. Norge har allerede kommet godt i gang med dette. De fleste skoler har hatt diverse "MOT-mobbing" aksjoner og lignende som skal inspirere barn og ungdom til å oppføre seg vennlig ovenfor sine medelever. Allikevel mener jeg elever kan bli bedre i å inkludere andre. I mange av klassene jeg har gått i opp gjennom årene har jeg opplevd et dårlig miljø. Elever generelt behandler hverandre dårlig. Jeg mener man bør være mer tolerant og vise respekt uansett hva man tenker om en annen elev. Lærere må være oppmerksomme,for slik jeg og mine venner opplever det, sier elever sjelden i fra til læreren eller skolens rådgiver om de mistrives på skolen. Foreldre bør være spesielt oppmerksomme og være følsomme for om noe er i veien om sønnen/datteren viser tegn til å ikke trives på skolen.

I tillegg til hardere jobbing og bedre skolemiljø bør det også settes høyere krav for de som skal utdanne seg som lærere. Mange lærere som skal ut i arbeidslivet er ikke godt nok kvalifisert til å jobbe med barn og tenåringer. Læreryrket er etter min mening en av de viktigste yrkene som er. De underviser morgendagens ledere, skal veilede dem og er en viktig kilde til innflytelse (Jeg sikter mest til grunnskolelærere når jeg skriver dette, for det er de jeg har hatt de verste opplevelsene med).

Så alt i alt, om elevene jobber hardere, lærerne får seg en høyere utdannelse og jobber hardere og miljøet på skolene blir bedre, er jeg overbevist om at den norske skolen vil oppnå bedre resultater og flinkere(og lykkeligere?) elever.

søndag 3. februar 2008

Blogganmeldelse

OK, vi fikk en oppgave på skolen i dag som skulle besvares i vår egen blogg. Oppgaven gikk ut på å vurdere to eller flere blogger opp i mot hverandre, så here we go:
Jeg leste tre forskjellige blogger – en om det å være svensk i Norge, en blogg av «Happy-Tom» (bassisten i deathpunkbandet «Turboneger») fra Turbonegers myspace-side om turnering i USA og en myspace-blogg fra det finske bandet HIM – skrevet av en webansvarlig for bandet om diverse konkurranser og konserter.



Den svenske bloggeren skrev om alt mellom himmel og jord (det bes merke om at det var mellom norsk himmel og jord), for eksempel norske oppfinnelser og deres historie. Bloggen var ikke skrevet i en muntlig tone og bloggeren holdt seg til temaet gjennom hele teksten. For meg minnet bloggen om et slags essay/skolestil om norske oppfinnelser. Jeg ville nok ikke valgt å lese denne bloggen frivillig om jeg surfet på internett siden jeg verken kjenner personen som har skrevet den og jeg heller ikke er spesielt interessert i temaet som blir diskutert. I tillegg synes jeg bloggen var litt for lang for å være underholdende og litt for kort til å være en fagblogg (Men jeg skal gi den noen brownie-points for god oversikt + en smule svensk humor).

Bloggen om Turbonegers turné i USA, skrevet av Thomas Seltzer, likte jeg derimot bedre (Dette kan selvfølgelig ha noe med å gjøre at Turboneger er et av yndlingsbandene mine). Thomas' blogger er underholdende. Han er lett å like og utrykker seg med ord og utrykk ingen annen gjør. Man kan lett merke at det er en farverik, litt-gæren og glad person som har skrevet bloggen. For min del kunne han gjerne ha skrevet om bindersen, «autosocken» eller andre norske oppfinnelser, for bloggen hadde allikevel vært tusen ganger bedre enn om noen andre hadde skrevet den. Kanskje turbo-bloggen ikke er saklig, kanskje man ikke lærer så mye av å lese den og kanskje alt Thomas forteller om fra turnéen er tull, men han får meg til å le. Det er det som er viktig med blogg. Den skal underholde leseren og holde den på samme nettside i mer en to minutter uten at han/hun skal begynne å tenke på alle andre ting som for eksemepl hva han/hun skal ha til middag, om bokhyllen må reorganiseres eller om kanskje innsiden av lampeskjermen trenger polering.

«HIM-bloggen» var en helt grei, informativ blogg. Den gav informasjon til fansen om diverse konserter bandet skulle ha, hvor de ville opptrå og hvor man kunne få kjøpt billetter. Siden bloggen var skrevet av en webansvarlig og ikke et medlem av bandet kjentes ikke bloggen som en slags hilsen til fansen. Den kunne ikek vært mindre hjertevarmende om det var en maskin som skrev den... Men etter å ha lest bloggen til bandet i et år, har jeg forstått at hovedfunksjonen til denne bloggen er å informere. Om man vil ha mer enn det kan man lese intervjuer og lignende. After all, det er musikken deres som betyr noe, ikke bloggen.


Av denne oppgaven har jeg lært av blogger har forskjellige funksjoner, og de påvirkes av den som har skrevet dem og hva slags publikum de er ment for. Så jepps, there you go, min andre og ikke fullt så objektive blogg (om blogging).
Photobucket
(^Et resultat av for mange
Ralph Steadman illustrasjoner på en gang)

fredag 25. januar 2008

"Velkommen til blogger.com"

OK:
Saras norskblogg is "officially opened"! VIP-festen ble avlyst, men vi får vel feire det med et heidundrandes blogg-innlegg fredag ettermiddag. Oh yeah.
Ingunn (en av norsklærerne våre - for dere som ikke går i
1STA og allikevel leser denne bloggen) våknet opp en dag og fant ut at - "blogg - DET må vi prøve ut!" så nå sitter hele 1. klasse og oppretter sin egen personlige norskblogg. Jeg må innrømme at jeg ikke helt har troen på blogg som sjanger, men som sanglæreren min har lært meg: "man skal aldri stille seg med en negativ holdning til noe før man har prøvd det ut" (har hatt mine stunder hvor en viss operasanger "Herr Stabell" har skjelt meg ut på grunn av "manglende positiv holdning og engasjement for en opptreden"). Mange vil vel beskrive min mening om blogg som sjanger som "gammeldags", "sooo-last-year-lzm"og "what-a-granny-attitude". Men tja, om norsklæreren klarer å overbevise meg - Sara - "hun som FORTSATT har VHSspilleren i stuen og bruker steinalder-walkman'en", om at (slik som lærerne så fint sier det): bloggen vil gi elevene anledning til å: "øke deres digitale kompetanse- lage sammensatte tekster- reflektere over fagstoff- gi uttrykk for tanker og meninger- få formelle og uformelle tilbakemeldinger fra lærer og medelever- dele med andre- lage personlige, kreative blogginnlegg- få utløp for skriveglede og få en samlet oversikt over hva de har jobbet med gjennom tid", så er jeg fullt for å ha blogg! (ihvertfall for en måneds tid...)

PS: dette innlegget kan ha blitt oppfattet som en smule ironisk, men som Happy-Tom sier det: "It's not irony (...) it's just pure sarcasm". Neida ^^, dette går bra! Forhåpentligvis vil jeg om en måneds tid være en profesjonell blogger som skriver innholdsrike spennende blogginnlegg som vil inspirere lesere og gjøre blogspot.com til et bedre sted å være. Ready, set, BLOGG!

Photobucket